Tur i skogen, utsikt fra en gammel vulkan og karibisk paradisøy, alt på en gang, det er hva man kan oppleve på St. Kitts. 

St. Kitts & Nevis er et lite land i Karibien med rett over 50 000 innbyggere. Som navnet tilsier består landet av primært to øyer, St. Kitts med hovedstaden Basseterre og Nevis med knappe 11 000 innbyggere. Øyene ble formet av hver sin vulkan for lenge siden og har etterlatt seg høye fjell som har kollapset til store kratere på toppen, fylt av grønne skoger. 

Da muligheten dukket opp for å gå til toppen av vulkanen på St. Kitts, Mount Liamuiga, sa vi selvfølgelig ja! 

Turen startet i utkanten av Basseterre. Vi ble hentet i buss og skulle kjøre i cirka tre kvarter til utkanten av skogen. Etter kun et par minutter ser vi et mildt sagt spesielt syn: En sementbil og en sementtank, hver for seg. Hvordan man må kjøre for å få noe sånt til å løsne vet vi virkelig ikke, men det er ganske åpenbart at noe tilsvarende en EU-kontroll ikke er tilstede her…

Videre gikk turen ganske greit med litt typisk sydhavskjøring. Veien endte til slutt ved en parkeringsplass der landskapet endret seg drastisk fra busker og gress til høye trær. Et skilt ønsket oss velkommen med en påminnelse om at det kun er lov å ta bilder og legge igjen fotspor. 

St. Kitts & Nevis har noen store fordeler for de turglade. Takket være mungoer er det ingen slanger på øya. Dyrene ble introdusert hit for cirka 100 år siden og er som mye annet dessverre et eksempel på menneskelig inngrep i naturen med forflytting av dyr som ikke har gått etter planen.

Mungoene skulle egentlig fjerne rotter som europeerne også hadde bragt med seg, men gikk i tillegg etter mye annet. Trist, men iallfall betryggende for de som misliker slanger. Øya er også veldig fri for insekter som mygg, så det å gå i skogen er derfor både trygt og behagelig.

Stien som ledet til toppen av vulkanen begynte ganske flatt frem til foten av selve vulkanen. Herfra endret terrenget deg drastisk til det brattere og mindre fremkommelige. Heldigvis var skogen tett og hele veien og gav skygge for solen. Det så derimot ikke ut til at alle hadde forstått at det å gå opp en vulkan faktisk er slitsomt og at det ikke er heis her. Gruppen på 16 ble derfor raskt til 11 da vi begynte å nå de brattere partiene. Noen hadde fått med seg at det var lurt å ha på lang bukse, men valgte å lese dette som jeans fremfor turbukse…

Etter drøye 2,5 timer ble det slutt på oppoverbakkene og vi kunne nyte utsikten fra toppen. På tross av overskyet vær var utsikten fortsatt god og fjellsidene grønne så langt øyet kunne se.

Noen av mungoene dukket opp, ivrige etter å få en matbit. Guiden delte litt av lunsjen vår, noe de tydeligvis var ganske vant til. 

Til slutt måtte vi ta turen ned igjen. Definitivt lettere for lungene, men hardere for beina og ikke minst balansen. Det er uten tvil lettere å klatre opp en vulkan enn å gå ned uten å falle! Turen tok hele dagen vi hadde på øya og selv om vi ikke fikk sett mye annet har turen gjort oss nysgjerrig på dette flotte landet. En dag må vi tilbake hit!