Er droner fremtidens ultimate reisekamera eller et overprisede leketøy? Vi har tatt med med DJIs nyeste drone rundt i verden for å finne svaret.

Etter å endelig ha kjøpt en drone var vi ganske giret på å fortelle verden hvordan dette kan ta reisebilder og -video til nye høyder. Men for å være helt på den sikre siden valgte vi å ta den med til forskjellige steder i verden og teste den under mer praktiske forhold. Det viste seg å endre synet vårt ganske mye. 

Fordelen med droner skal vi ikke gå så mye inn på. De fleste har vel allerede sett en dronevideo eller hundre og vet hvor utrolig mye bedre det ser ut enn en håndholdt video av noen som tusler rundt på bakkenivå. Den største utfordringen vi har hatt fremt til nå er at en drone tar utrolig mye plass og egner seg dårlig til reise, spesielt når man ønsker å kun reise i håndbagasje. Da DJI lanserte sin nye drone, Mavic Air, som var liten nok til å få plass i jakkelommen og samtidig levere gode resultater, bestilte vi med en gang og fikk en av de første som kom til landet. Det vi har beskrevet nedenfor er basert på denne dronen, men det meste vil være gyldig uavhengig av hvilken drone man vi ta med seg på reise på denne størrelsen.

Førsteinntrykk

Den første testingen begynte hjemme i Norge og resultatene var gode. Dagens droner er veldig enkle å fly og videokvaliteten er overraskende god når det er nok lys. Det største problemet vi hadde var at det konstant var en oppdatering til dronen, appen, fjernkontrollen noen databaser eller batteriladeren (ja, det kommer softwareoppdateringer til laderen!). Dette gjorde at vi nesten alltid måtte bruke 10-15 minutter før vi skulle fly på å laste ned store oppdateringer (300-400 MB over mobilnettet) og bruke et halvt batteri på oppdateringene. Vi fant raskt ut at det enkleste er å sette mobiltelefonen i flight mode før oppstart og heller sjekke etter oppdateringer når vi er hjemme og ikke skal fly. Det siste irritasjonsmomentet var at mobiltelefoner tåler norsk kulde dårlig. Det er i grunn ikke dronen sin feil (batteriene varmes faktisk opp for å fungere i kaldt vær!), men siden dronen er avhengig av en mobiltelefon for å fungere så måtte vi avbryte flyvning flere ganger fordi mobiltelefonen gikk i svart. Heldigvis fungerer fortsatt dronen og kan flys hjem uten mobiltelefon, men videofeed, varsler og innstillinger som kontrolleres fra mobiltelefonen blir selvfølgelig utilgjengelige. 

På lenger reise

Etter å ha vært relativt fornøyde med disse resultatene ble det lagt ut på en større tur. Reisen gikk fra Norge til Florida i USA, derfra tok vi et cruise som gikk til Puerto Rico, St. Kitts & Nevis, St. Lucia, Barbados, Grenada, Antigua & Barbuda og til slutt tilbake til Florida igjen.

Den første utfordringen vi møtte på var flybegrensninger. De fleste droner bruker lithiumbatterier, noe flyselskapene ikke liker særlig godt. Derfor måtte vi ta med alle batteriene i håndbagasjen, som allerede var full av kamerautstyr vi ville passe ekstra godt på. Da gikk vi langt over vektbegrensninger og endte til slutt opp med å sende en del kamerautstyr i innsjekket bagasje, som både kan bli lett skadet og ikke er dekket av reiseforsikring. Ikke bra! 

Videre var det en rekke andre regler som hindret bruk av dronen. I Norge er lovverket ganske enkelt, men krever noe papirarbeid med luftfartstilsynet på forhånd for å kunne fly. I USA må du registrere deg med FAA for å kunne fly og det er totalforbud i alle nasjonalparker. Siden vi ikke hadde gjort noe på forhånd ble ikke dronen tatt i bruk i det hele tatt i USA (inkludert Puerto Rico). På Barbados er det totalforbud mot droner så her ble den også stående på bakken. Cruiseselskaper har også begynt å innføre forbud mot droner. På grunn av dette kunne vi egentlig ikke bruke dronen en eneste gang på hele reisen. Heldigvis hadde vi pakket med oss så mye kameratursttyr at de gav opp å se gjennom alt i sikkerhetssjekken og vi fikk “smuglet” dronen ombord på skipet hver gang. Hadde vi derimot fulgt regelverket til punkt og prikke hver eneste gang hadde den kun blitt en overpriset vekt i bunnen av sekken.

Endelig nådde vi St. Kitts, et land som foreløpig ikke har noen regler for droner. Her var det fritt frem og målet for turen var å bestige Mount Liamuiga, en enorm vulkan på øyen. Etter flere timer med kjøring, gåing og klatring nådde vi endelig toppen. Været var fint og utsikten fenomenal. På tide å filme med drone! Dronen blir slått på og telefonen tilkoblet. Deretter får vi beskjed om å logge inn med DJIs brukerkonto før vi kan fly. Seriøst? Vi står på toppen av en vulkan på en karibisk øy uten noen form for mobildekning, og DJI er mer opptatt av å sende oss nyhetsbrev enn å la oss fly dronen? At de faktisk ikke har testet sitt eget utstyr i realistiske scenarioer kan vi virkelig ikke fatte, for det er umulig å ikke oppdage dette. GoPro gjør forsåvidt akkurat det samme, men det er heldigvis ikke like kritisk fordi deres kameraer kan brukes uten en mobilapp (dronen deres kan det derimot hende lider av samme problem, men vi har ikke testet dette). Resultatet var nok en gang null filming og dronen ble liggende i sekken resten av dagen (men den var farlig nær å få en enveis flytur ned i vulkanen!).

På St. Lucia rakk vi ikke å filme noe, så neste mulighet til å prøve dronen ble Grenada. Her var vi heldigere og fikk fart på dronen. Dessverre oppdaget vi nok en “egenskap” med dronen. For å ivareta batteriene blir de ladet ut automatisk etter et par dager. Det er jo fint hvis de blir lagret i to måneder, men når vi kun hadde satt de vekk et par dager mens vi seilte til øyen hadde vi virkelig lyst til å ha strøm på batteriene! Dessverre var alle batteriene halvveis utladet. DJI sier selv at de begynner å lade seg ut etter 10 dager, men det stemmer ikke. De begynner å lade seg ut mye fortere enn det. Vi tok sjansen på å fly med mindre batteri og det gikk helt fint. Hadde vi derimot planlagt en lenger flytur hadde det vært krise. På den positive siden fikk vi for første gang en skikkelig flytur og gode resultater. Kombinert med et GoPro-kamera fikk vi ganske spennende resultater fra en skulpturpark under vann! Mer om dette finnes her, og i denne videoen:

Siste del av turen gikk til Antigua & Barbados. Dette landet har heller ingen regulering av droner og her gikk alt på skinner. Appen fungerte, dronen ville fly og batteriene var fulladet. På grunn av vind var det ikke mulig å fly over alt, men dette var ikke et stort problem. Med en liten drone som er praktisk på reise kan man ikke forvente perfekte forhold i sterk vind uansett.

Etter å ha hatt dronen i noen måneder tok vi den med til Færøyene. På dette tidspunktet virket det som de fleste feil var løst og plagene med kontinuerlige oppdateringer var ikke til stede lenger.

Dronen fløy fint, var super og vi var veldig fornøyde. Vel, helt til vi skulle prøve å få den til å følge bilen. Det gikk fint og den fløy på egenhånd, helt til vi senket farten på bilen. Da bestemte dronen seg helt selv for å fly foran bilen istedenfor på siden (noe vi ikke hadde bedt den om) og den krasjet rett inn i fjellet. Utrolig nok overlevde den og gjorde at vi kunne fullføre videoen nedenfor, men hvem i all verden lager en drone som flyr i den eneste retningen den ikke har sensorer, når vi ikke har bedt den om å gjøre det en gang?

8 spennende steder å besøke på Færøyene finnes det mer om her.

Til slutt ble den med på fjelltur i Norge. Her fungerte den helt ypperlig, men den ble riktignok også fløyet manuelt hele tiden. De automatiske programmene har vi veldig liten tiltro til nå…

Konklusjon

På lengre reiser til spesifikke steder kan droner være fantastiske til å skape minner. Her har man tid til å sette seg inn i lover og regler, mulighet til å teste alt før man skal fly og rette feil hvis noe ikke fungerer. I Norge er droner også ypperlige, spesielt hvis du slipper å reise med fly. Til kortere reise og som et verktøy man slenger i sekken på samme måte som et tradisjonelt kamera har vi derimot vanskeligheter med å anbefale en slik enhet. Vi kommer utvilsomt til å ta med dronen på reise i fremtiden når det passer, men den blir nok liggende hjemme mye mer enn vi hadde planlagt da den ble kjøpt. Det er rett og slett for mye styr, feil, problemer og begrensninger til at en slik enhet blir “plug and play” på reise. Har du lyst til å forbedre videoen på reise? Kjøpe en gimbal til mobiltelefonen isteden! Vi brukte 830 kroner på vår og angre ikke et sekund. I likhet med droner gir den myke fine videoer som ser profesjonelle ut, men den er mye mindre, lettere å ha med og ikke minst helt uregulert og uten tullete begrensninger.