Machu Picchu er en av de mest kjente opplevelsene i Sør-Amerika. Men inkaenes egen vei til Machu Picchu er minst like spennende. 45 km gjennom både Andes-fjellene og Amazonas byr på noen utrolige opplevelser, og ikke minst 17000 trappetrinn!

Først av alt, dette med inkaene, Machu Picchu, Inca Trail og alt annet er litt forvirrende. Alle veiene inkaene laget var i grunn en Inca Trail, men Inca Trail to Machu Picchu som den er kjent som, er veien som går fra Cusco i Peru til Machu Picchu. Hele veien er mye lenger enn hva vi har tenkt å gå, men den mest vedlikeholdte delen går fra Ollantaytambo til Machu Picchu og er 45 km lang. Startstedet kalles km82 fordi det er 82 km fra Cusco. Inkaenes hovedstad var nemlig Cusco og ikke Machu Picchu som mange tror.

Cusco

Vår reise starter i Lima med et tidlig fly om morgenen til Cusco. Spesielt nok gjelder ikke flyrestriksjoner for flytende innhold på innenlandsflyvninger i Peru, så en hel liter vann bærer vi lett forbi sikkerhetskontrollen på flyplassen. Det føles litt rart. Flyet lander i Cusco og vi hopper inn i en liten buss til hotellet i den lille landsbyen oppe i fjellet. Eller… det var iallfall det vi trodde. Selv om Cusco er en gammel by langt oppe i fjellet, er innbyggertallet nesten en halv million. Det er jo nesten som Oslo! Trafikken er derimot ikke som i Oslo. En gjennomsnittlig nordmann hadde holdt ut cirka 0,0003 sekunder i Perus trafikk. You break you lose burde vært nasjonalmottoet, og ikke tro at fordi UNESCO har lagt byen på verdensarvlisten så tar folk mer hensyn i trafikken…

Fremme på hotellet (og fortsatt like hele, mot all sannsynlighet) møter vi guiden og får en liten omvisning i byen. Vi får beskjed om å gå sakte og ta alt veldig med ro i starten. Selv om selve gåturen ikke har startet enda er vi på 3300 meter og luften er tynnere her oppe. Etter ti minutter begynner jeg å bli smått svimmel, kaldsvette og føle meg uvel. Høydesyke er ikke kult! Guiden sier at dette er vanlig, og at dersom det går over etter litt tid er det et godt tegn på at kroppen tilpasser seg høyden, noe som trengs når vi et par dager senere skal opp på 4215 meter. Heldigvis går det over etter en halvtime og jeg puster lettet ut. Tora ser også ut til å takle høyden bra og har vært fin hele tiden.

Før selve gåturen begynner skal vi kjøre fra Cusco til en landsby støttet av turselskapet. Deretter skal vi se en gammel inkaby før vi reiser til Ollantaytambo for å ta de første stegene på inkaenes vei.

På vei til km82

Å reise til den første landsbyen betyr jo å kjøre buss igjen. Vår sjåfør er heldigvis ikke som peruanere flest, så turen går greit. Etter halvannen time svinger vi av hovedveien og inn på noe som ser ut som en gårdsplass. Nei da, det var jo en bitteliten vei i enden der, som bussen mirakuløst nok greier å snike seg rundt. Plutselig går det oppover på en utrolig smal vei. På venstre side har vi masse trær og bratt bakke, på høyre side en hel del luft og lite annet. Det er langt fra så ille som vi har sett filmet fra Death Road i Bolivia, men vondt gjør det nok å falle ned uansett. Både veiskuldre og autovern er fremmedord her, heldigvis kommer vi oss frem uten problemer. Vi får en innføring i hva folk i landsbyen gjør, og et møte med Perus to mest kjente dyr, lama og alpakka! Her lærer vi også at lama har spiss nese, mens alpakka har stutt nese.

Neste stopp er inkabyen i Pisac. Her setter vi personlig høyderekort på 3514 meter over havet, mer enn 1 km høyere oppe enn Norges høyeste punkt! Stedet er imponerende og utsikten flott, men vi vet allikevel at Machu Picchu kommer til å bli noe helt annet.

I denne ruinbyen ser vi også gravene til inkaene. De ble nemlig gravlagt i hull i fjellene i fosterstilling, og i Pisac finnes det mer enn 2000 graver.

På ettermiddagen ruller vi inn i byen Ollantaytambo og får en omvisning i ruinene av en inkaby der. Måten byen er bygd opp på er imponerende, og i kjent inkastil er det veldig mange trapper å gå for å komme til toppen. Heldigvis er vi nede på «bare» 2700 meter, så det er litt lettere å puste.

Inca Trail dag 1

Neste morgen begynner moroen. Først blir det 40 minutter i buss til km82. Her får vi litt snacks og tillatelseskort til å komme inn på området der Inca Trail er. Så begynner ferden med 11 km i relativt greit terreng. Den første delen av turen er faktisk ikke en del av selve Inca Trail, men de tre neste dagene skal gås på cirka 90 % original vei.

På veien stopper vi ved noen inkaruiner som ligger i fjellsiden. Allerede her er utsikten utrolig, men langt fra hva vi kan vente oss fremover.

Senere på dagen er det lunchstopp, og det er ganske utrolig hva kokkene er i stand til å lage midt ute i skogen. Alt de trenger av mat og utstyr for å tilberede maten er bært opp av portere. Vi får suppe først, deretter lokal mat som smaker kjempegodt.

På ettermiddagen kommer vi frem til teltplassen. Langt fra byer er stjernehimmelen flott å se på, og i bakgrunnen kan vi skimte fjell med snø på, selv om vi selv har det godt og varmt. Det er riktignok noen bygninger i nærheten, men mye roligere enn både Cusco og Lima. Takket være bygningene har vi også et «ekte» toalett, noe som er luksus på slike steder!

Inca Trail dag 2

Dag to av selve gåturen er den mest krevende. Det er cirka 13 km å gå, men utfordringen er at det for det aller meste går oppover. På det høyeste skal vi gå til 4215 meter, til et sted kjent som Dead Woman’s Pass. Stedet har fått navn fordi fjellet likner på en død kvinne, fordi fjellet likner på en pupp der man kan se for seg en kvinne rundt, fordi inkaene var passe desperate etter å ha gått lenge i fjellet.

Vi blir fortalt at man må gå sakte for å komme til toppen. Walk like an old man and arrive like a young one fikk vi beskjed om, og unngå å walk like a young man and arrive like an old one. Den første halvannen timen går vi samlet og får inn tempoet på old man-stil. Etter dette kan vi gå fritt, og team Norge blir en del av fortroppen. Vi blir derimot forbigått av noen, nemlig portere. De går fra leir etter oss, bærer 25 kg og kommer frem til leir først – imponerende!

Etter å ha gått cirka 2/3 av veien til toppen tar vi en pause på siste mulighet for å kjøpe småting. Her har de lokale gått opp i fjellet for å selge vann, brus, sjokolade og whiskey. Ja, noen kjøper faktisk alkohol her oppe! Prisen øker selvfølgelig for hver høydemeter, og prisene er nå langt fra det de var i Cusco…

Formen er heldigvis bra for både Tora og meg, og vi fortsetter oppover de siste 400 høydemeterne til toppen av fjellet. Tonje, en norsk avhopper norsk jente som har flyttet til Sverige går med meg, mens Tora går litt bak. Vi har blitt enige om å gå i vårt eget tempo, men noen amerikanere er rett bak oss. På tross av hva vi lovet tidligere får team Norge et lite behov for å være på toppen før team USA. Farten blir derfor økt bittelitt hele veien, og mot de siste meterne mot toppen er pusten tung og beina ganske slitne. Heldigvis når Tonje og jeg toppen først og kan forsvare Norges tittel som turglad nasjon. Og viktigst av alt: vi slo amerikanerne!

Etter en time på toppen gjenstår 4 km med nedoverbakke før teltplass og pause ut dagen. Endelig nedover! Tora begynner dessverre å bli litt dårlig, så vi prøver å forte oss ned i tilfelle det er høydesyke.  Fremme ved teltplass har vi en utsikt som slår et hvilket som helst hotellrom med ocean view eller noe annet. Dette stedet er også spesielt fordi man har Andes-fjellene på den ene siden av dalen, og starten av Amazonas på den andre siden.

Inca Trail dag 3

Dag 3 av gåturen er den lengste dagen, men ganske mye mindre oppover en dag 2. Det starter med litt oppoverbakke, men etter et par timer er det for det meste nedover. Vegetasjonen begynner å bli fyldigere og grønnere etter hvert som vi går innover i Amazonas og jungelen er fantastisk å se på.  De brune trærne og sandete fjellene er erstattet av fyldige grønne trær og mørkebrun jord. Selv når solen står høyt på himmelen (den står faktisk rett over oss siden vi er nesten på ekvator), er skogen så tett noen steder at man går i skyggen. Selv om det er langt å gå, glemmer man det mesteparten av tiden fordi det er så mye pent a se på.

Ved lunsj kommer vi til en fjelltopp der man kan se utover store deler av Peru. Utsikten er fantastisk, og det er virkelig spesielt å se utover daler som kan likne norske fjorder, men med trær og vegetasjon hele veien, tregrensen er nemlig mye høyere her enn i Norge. Etter lunsj får vi kake, kokkene har nemlig greid å lage kake langt oppe i fjellet her på utstyret de har bært med seg. Ganske utrolig!

Etter lunsj kommer plutselig tåken og på noen minutter har den utrolige utsikten blitt erstattet av en gråhvit vegg. Dette er i grunn ikke tåke, men skyer, vi er tross alt veldig høyt oppe! Regntøy går på, men heldigvis går vi klar av regnet.

Etter en times tid er vi litt lavere nede og tåken/skyene begynner å forsvinne. Rundt en sving kan vi for første gang skimte noe veldig spesielt, nemlig fjellet Machu Picchu! Herfra kan vi ta en direkte rute til teltplassen eller en liten omvei gjennom noen inkaruiner. Sistnevnte blir selvfølgelig valgt, og vi får se flere av de kjente terrassene til inkaene der de dyrket ting.

Mørket nærmer seg og vi rekker akkurat tilbake til teltplassen før det blir vanskelig å se. Rett etter ankomst begynner det også å regne litt, flaks!

På kvelden tar vi farvell med porterne og kokkene og forbereder den siste pakkingen før den siste dagen med gåing til Machu Picchu.

Inca Trail dag 4

Klokken er 03:00, på tide å stå opp! Det er nesten helt mørkt, men vi finner heldigvis frem til frokostteltet med en lommelykt. I dag skal vi opp tidlig for å gå gjennom kontrollpunktet som tar oss inn i selve Machu Picchu. Vi må vente i en hel time i kø for å komme inn, det er nemlig mange som vil se Machu Picchu først, så det gjelder å være tidlig ute. Dessverre har de nå stoppet folk fra i å gå så tidlig som de vil, det ble nemlig en del ulykker av overivrige turister i mørket. Vi må derfor vente til det blir lyst, og 05:30 slipper vi gjennom porten til de siste kilometerne med Inca Trail før vår ferd er over. Mens ventingen pågår blir vi spurt Do you want to know? Nja, vite hva egentlig? Det er selvfølgelig snakk om det amerikanske presidentvalget. Ja, det er jo spennende! Etter å ha hørt resultatet finner vi raskt ut at å være midt ute i skogen langt unna sivilisasjonen er kanksje det tryggeste akkurat nå…

Etter å ha gått i fire dager er jeg smått ivrig på å se Machu Picchu. Guiden har heldigvis forståelse for dette og lar meg går (men ikke springe) til Sun Gate, selve porten til Machu Picchu. Det blir derfor kappgang til Sun Gate, inkludert noen veldig bratte trapper kjent som Monkey Steps fordi man må ta seg frem med armene på grunn av vinkelen på trappen. Vel oppe og ganske svett ser jeg Machu Picchu for første gang. Like bak kommer Tora og vi kan puste lettet ut. Endelig har vi kommet frem!

Vi kommer til å skrive mer om selve Machu Picchu senere, men her er et lite teaser-bilde:

Så, er det verdt å gå 4 dager i skogen for å komme til Machu Picchu? I få tilfeller har nok ordtaket «Det er reisen som teller, ikke destinasjonen» vært et mer passende ordtak. Inca Trail handler ikke om å komme til Machu Picchu, men de utrolige opplevelsene man får på veien. Å se fjell flere tusen meter høyere enn i Norge, en kombinasjon av Amazonas og Andes-fjellene, en følelse av å bekjempe naturen og å møte nye og fantastiske mennesker gjør at vi sitter igjen med denne turen som den beste vi har hatt noen sinne.