I Stillehavet finnes byen Nan Madol bestående av 92 menneskeskapte øyer. Ingen vet hvordan den ble bygget og kun 1000 mennesker besøker den hvert år. På veien dit møtte vi blant annet en stingray og en ekte prinsesse av Pohnpei.

Nan Madol ligger ved øyen Pohnpei i Stillehavet. Å komme seg hit er ikke spesielt lett. CNN har listet flyturen hit blant en av de lengste flyturene i verden. Det går et fly om dagen og ruten hopper fra øy til øy mellom Honolulu og Guam østover den ene dagen og vestover den neste. Dette er nok hovedgrunnen til at ikke mer enn 1000 mennesker besøker Nan Madol hvert år. Vi har selv skrevet om stedet som et av de merkeligste landene vi noen sinne har besøkt.

Så, hva er så spesielt med Nan Madol? Byen ble konstruert for mellom 1000 og 400 år siden på korallrev utenfor Pohnpei. Den ble bygget av stein formet som lange tømmerstokker, og hver blokk veier opp mot 50 tonn. Steintypen som er brukt finnes heller ikke i nærheten. Én teori er at steinen kommer fra en annen øy, en annen er at det tidligere var et fjell på øya som ble brutt ned for å bygge byen. Uansett hvor det kom fra er det ingen som vet hvordan de 50 tonn store steinblokkene har blitt flyttet av en befolkning som kun hadde sivbåter og tau som hjelpemidler. Den er ikke bygget slik vi er vant til fra andre ruinbyer heller. Istedenfor å legge steinblokkene oppå hverandre som murstein har de lagt dem på en måte som nærmest likner lafting. Totalt bygget de en by på 92 øyer av stein som veide mellom 500 000 og 750 000 tonn!

Å komme seg til Nan Madol fra byen (Kolonia, det eneste stedet på øya med en nevneverdig befolkningstetthet) tar cirka en time med bil, eller «it’s going to be a long drive» som vår guide sa. Når det kun tar litt over 2 timer å kjøre rundt hele øya så er det jo relativt sett en lang kjøretur… Ved enden av veien går det en korallsti frem til selve byen.

Det aller meste av land på Pohnpei er privateid. Området frem til Nan Madol er intet unntak og man må betale en liten sum penger for å krysse området. Akkurat dette området er eid av en av de fem kongene på øya og betalingen vår blir gitt til kongens datter, altså selveste prinsessen på Pohnpei!

Det er mye overtro på Pohnpei. Derfor er det ingen som tør å fjerne planter og trær som vokser rundt byen. Dette gjør at hele stedet er overgrodd og kunne vært tatt rett ut av en Indiana Jones-film. Overtro synes også andre steder. Når vi beveger oss ut til den første av øyene får vi beskjed om å ikke ta på tre steiner som ligger i vannet. De er visstnok tre prinser som ble forvandlet til steiner. Tar man på dem vil man lide samme skjebne og dø.

Videre er det et hull i bakken. Herfra går det i følge lokale historier en tunell under vann til andre øyer. Ingen kan derimot bekrefte det fordi det bor en ond ånd her og dersom du går ned i tunellen kommer du til å dø. Guiden vår forklarer at det var et team med «ghostbusters» her for noen år siden. De gikk ned i tunellen og alle døde i ulykker kort tid etterpå…

En av de andre øyene er (i følge de lokale) bebodd av spøkelser. Når vi passerer i båt skrur kapteinen av motoren og vi seiler stille forbi. Dersom man forstyrrer spøkelsene vil man… ja, du gjettet riktig, du vil dø.

På tross av all denne overtroen med død og elendighet er alt veldig pent og lokalbefolkningen veldig hyggelige. Det er hvite sandstrender og mangroveskoger så langt øyet kan se og i vannet finnes det til og med stingray – eller rokke som det er kjent som på norsk – som svømmer rundt.

Turen avsluttes i en kanal mellom mangrovene. Her går det en sti opp fra vannet inn i skogen på en av øyene til en gravplass. Her er det visstnok en askehaug større enn man kan forestille seg. Som med mye annet kan vi dessverre ikke gå inn her fordi det er et hellig sted. På mange måter er det litt frustrerende å ikke kunne utforske alle de spesielle stedene, samtidig er nok det meste ingenting mer enn overtro og historier. Men det er akkurat dette som gjør Nan Madol så spesielt. Det er et av de få stedene i verden som fortsatt ikke er ordentlig utforsket og kartlagt, der man kan drømme seg bort i magiske historier og overtroiske fortellinger som verken kan bekreftes eller avkreftes. For en person som elsker å reise og oppdage nye steder, kan det bli mer spennende enn dette?