Etter å ha flyttet til Vestlandet var det i grunn litt ille å ikke ha vært turist nærområdet. Men endelig har jeg klart Vestlandets topp 3 liste for de som ikke har høydeskrekk: Kjerag, Preikestolen og Trolltunga.

Kjerag

Preikestolen er jo klart mest kjent, men Kjerag var faktisk det første stedet jeg besøkte. For de som ikke er kjent med Kjerag er det et fjell på over 1100 meter. Det som skiller Kjerag fra andre fjell derimot er Kjeragbolten, en stein kilt mellom to fjellvegger, med den vesentlige detaljen at det er nesten en kilometer luft mellom steinen og bakken under!

Praktisk

Startstedet for turen er rett i overkant av 2 timers kjøring fra Stavanger. Herfra er det cirka 4,5 km å gå til selve bolten. Utfordringen er at det går opp og ned om og om igjen. Noen partier er også såpass bratte at man må holde seg i tau for å komme opp. Det er definitivt ikke anbefalt å gå her i regnvær, men i solskinn er det ikke noe problem. Tiden man trenger for å komme seg til toppen kan variere veldig. Mange nettsider oppgir cirka 2 timer. Rekorden er utrolige 1 time og 13 minutter til toppen, bilde på bolten og tilbake igjen. Det er en ganske utrolig tid! Selv har jeg raskeste tid på 1 time of 14 minutter, men det er kun opp, ikke ned igjen! Kjerag har de siste årene blitt utrolig populært, derfor er det veldig lurt å dra tidlig om morgenen for å slippe å vente på å ta bilder på toppen, samt å gå i kø på vei opp og ned.

Siden Kjerag ligger ganske høyt er det snø her store deler av året. Første gang jeg gikk opp var det snø der i juli! Det er derfor anbefalt å gå fra juni til og med september.

Turen til toppen

Min uendelige reiselyst er kanskje ikke det mest taktiske man kan ha når man skal gå i fjellet. «Gjevnt og rolig» går jo ikke når man vet at det er noe superspennende lenger fremme. Et par hundre meter opp i fjellet må jeg derimot roe ned litt ettersom kroppen ikke er helt enig med reiselysten. På første topp er det allerede en utrolig utsikt og langt ned til Lysefjorden. Videre går turen ned i en liten dal for å komme videre. Det betyr selvfølgelig at jeg også må opp igjen på andre siden. Ved topp nummer to gjentar dette seg, ned igjen og så opp. Tredje topp er derimot en del lenger enn den ser ut til, og hver gang man tror man ser toppen viser det seg å være en litt høyere topp bak kanten man kommer over. Til slutt er jeg over topp tre og herfra er det relativ flatt de siste kilometerne til bolten.

Ut på bolten

I kjent norsk turstil finnes det ingen sikring når man går ut på Kjeragbolten. Det var et tau der en periode som man kunne holde seg i, men det var borte sist gang jeg var på toppen. Bolten som tauet hang i sitter riktignok der enda og gir noe å holde i. Uansett, skulle du snuble her har du en mindre behagelig opplevelse å se frem til. Heldigvis er bakken skrå under selve bolten, så det er mulig å overleve hvis man faller ned. Det var faktisk en dame som falt for noen år siden og kun fikk mindre skader. Flaks! Det går greit å komme seg ut på bolten og det å se fremover (med ryggen mot fjorden) er i grunn ikke så ille. Dessverre gjorde jeg det dumme å se bak meg, og oppdager at mens det «kun» er 15-20 meter ned foran, er det en kilometer ned bak. Beina blir plutselig litt mer gelé, men det går greit.

Neste person ut på bolten er en dame fra Nord-Norge. Hun gjør det samme som meg og ser bak seg, men oppdager fort at hun har en del mer høydestrekk. Hun roper til venninnen at hun ikke tør å gå tilbake og blir sittende på bolten. Det er jo synd på henne, men samtidig må jeg innrømme at jeg holdt på å dø av latter.

Skrytebilder

En slik tur er jo ikke komplett uten litt skrytebilder:

Etter en times tid på toppen begynner turen ned igjen. Selv om turen går nedover må man fortsatt klatre opp av dalene på veien, og det er mange steder skumlere å gå ned de bratte bakkene enn å klatre opp.

Er det verdt å ta turen til Kjerag? Uten tvil! Du får ikke bare en utrolig opplevelse og muligheten til å se fantastisk natur, men også noen bilder som slår det meste av andre feriebilder.

Ut.no har veldig nyttig informasjon om Kjerag. Les mer her.

Preikestolen

Neste ut var Preikestolen. De aller fleste er nok kjent med dette stedet, men dersom du skulle være en av de ytterst få som ikke har hørt om det: Det er et fjell der det er laaaaaaangt ned. Rett ned. Veldig rett ned.

Praktisk

Startstedet for turen er rundt halvannen times kjøring fra Stavanger. Herfra er det cirka 3,8 km å gå til toppen. I motsetning til Kjerag er det bedre sti opp hit og definitivt en lettere tur. Veien her har blitt «sherpafisert» som de kaller det etter at sherpaer fra Nepal kom og forbedret den. Det tar mellom én og to timer å gå til toppen og Tora og jeg brukte cirka 1 time og 5 minutter. I likhet med Kjerag er Preikestolen veldig populært og det er stappfullt av mennesker. Derfor er det lurt å stå opp tidlig for å gå opp her også, ellers bruker man fort en del mer tid på å gå i «kø» til toppen og ned igjen. I tillegg ser jo bildene mye bedre ut hvis det ikke er fullt av folk der. Vi reiste med buss og fikk dessverre ikke muligheten til å dra så tidlig som vi ville. Resultatet ble en del køgåing og et stappfullt platå på toppen.

 Turen opp

Det er sti hele veien til toppen og går greit å komme seg opp. Allikevel kommer man jo forberedt med gode sko, vann og det man trenger for en liten fjelltur. Eller? Det er ganske utrolig å se folk som kommer opp i crocs, sandaler, flip-flops og alle andre former for sko som ikke har noe på norske fjell å gjøre. Hva tenker disse menneskene? Noen tror kanskje at fjelltur i Norge er som tur i USA, der man kan kjøre hele veien frem. For eksempel Yosemite har tofelts vei helt inn i nasjonalparken og rullestolramper de siste meterne helt frem til de spennende tingene man vil se. Slik er jo ikke Norge overhode.  Det går jo an å lure på hvordan disse menneskene faktisk kommer seg opp og ned, men svaret er at mange av dem ikke gjør det. Utallige redningsaksjoner skjer hvert år fordi folk ikke er forberedt på turen.

På toppen

Etter en time er vi endelig på toppen og kan nyte utsikten og en matbit. Det er stappfullt av mennesker og vi må nesten skvise oss frem for å finne en plass å ta bilde på kanten. Av en eller annen grunn er det mye skumlere å sitte på kanten av Preikestolen enn Kjerag, på tross av at det er omtrent like langt ned.

Er det verdt å ta turen til Preikestolen? Selvfølgelig, og siden det er den enkleste av de tre turene er den grei å ta først dersom du er i tvil om hvor bra formen er.

Ut.no har veldig nyttig informasjon om Preikestolen. Les mer her.

Trolltunga

Siste sted på listen er Trolltunga, klippen som stikker ut 700 meter over bakken under. Verken Kjerag eller Preikestolen kan sammenliknes med denne turen. Det er langt, høyt og unikt.

Praktisk

Trolltunga ligger i nærheten av Odda. Gåturen til toppen er lang og det er derfor vanskelig å ta dette som en dagstur. Heldigvis finnes det både camping og hoteller i Odda, men vær klar over at disse fort blir booket. Å komme seg til Odda tar rett i underkant av 3 timer fra Bergen og cirka 4 timer fra Stavanger. Fra Odda er det cirka 20 minutter kjøring til Skjeggedal som er starten på turen. Herfra er det cirka 11 km å gå til toppen, med en høydeforskjell på nesten 800 meter.

Hvor god form du er i påvirker tiden til toppen i stor grad, hvis du orker å gå helt opp. De fleste nettsider oppgir 3-5 timer hver vei. Selv endte vi opp med å bruke 3 timer og 11 minutter, en tid jeg selv er veldig fornøyd med.

På de to andre stedene har jeg sagt at det er lurt å gå tidlig for å slippe kø. På Trolltunga er dette mye viktigere å gjøre. Utover morgenen og ettermiddagen kan det bli opp til 2 timers kø for å komme ut på selve Trolltunga. Går du tidlig om morgenen er det ikke kø i det hele tatt. Jeg anbefaler å begynne å gå så fort solen titter frem.

Første km er verst!

Resten er fortsatt ganske langt

Etter 3 km finner vi ut at det er bedre å ta bilder og se på naturen på vei ned, og bestemmer oss for å gå på litt for å komme til toppen. Litt senere minner jeg mine kolleger som jeg reiser med på at dette ikke er et kappløp, men at andre plass er første taper. Helt ut av det blå ble tempoet plutselig satt opp. Fra å bruke 40 minutter på første kilometer er vi plutselig nede i 13 minutter. Dette skyldes hovedsakelig at terrenget flatet veldig ut, men motivasjonen går jo også opp vesentlig når det går mindre tid mellom hvert distansemerke.

På vei oppover ser vi en del mennesker som overnattet i telt. Det kan være en grei måte dele opp turen i flere etapper, bare husk på at teltet må bæres opp, og spesielt den første kilometeren vil du ha så lite som mulig med deg!

Ut på Trolltunga

Vi begynte å gå klokken 6 om morgenen, og kombinert med en relativt rask tur opp er det kun 10-20 mennesker på toppen når vi kommer dit. To timer senere gjør vi oss klare for å gå ned igjen (klokken er nå kun 11 på formiddagen) er det noe som ser ut som hundrevis av mennesker på toppen, og køen for å gå ut på selve Trolltunga er ganske lang. Med andre ord: gå tidlig!

Selve tunga skrår litt oppover, som gjør at man ikke blir grepet av vill suicidal frykt når man går ut på kanten. Det står faktisk advarselsskilt her om at man ikke har lov til å sitte med beina over kanten, en advarsel de aller fleste ser ut til å ignorere. Har man lov til å stå på en liten stein 1000 meter over havet ved Kjerag kan umulig en stor fjellhylle være farligere. Det er jo også smått ironisk at reklamebildene for Trolltunga viser jo folk som sitter på kanten…

Turen ned

For mange er turen ned faktisk værre enn opp, spesielt hvis du er litt eldre og har knær som har sett bedre dager. Det er hardt underlag og man møter konstant mennesker som har ignorert advarselen om å ikke begynne turen etter 10:00 om morgenen som gjør turen ned veldig sikksakkete.

Halvveis nede møter vi to mennesker som bærer sykler på ryggen. De skal ta de med hele veien til toppen, for så å sykle ned igjen. Hvordan noen har krefter og modighet til å gjøre dette er mer enn jeg kan forstå, men imponerende er det.

Halv fire er vi nede igjen, og folk begynner fortsatt å starte på turen opp. De kommer til å være midt oppe på fjellet når solen går ned. Her lukter det unødvendig redningsaksjon lang vei…

Er det verdt å ta turen til Trolltunga? Det er utvilsomt en fantastisk opplevelse, men man må ta en vurdering av egen helse her. Er du i ung alder og normal form er dette overhode ikke et problem. Noen må kanskje ta det mer med ro enn andre, men opp kommer man til slutt. Vurderer du derimot å ha med barn, har noen kilo ekstra på kroppen eller begynner å dra på årene bør man tenke seg litt om. Det er uansett mulig å begynne turen og heller snu hvis man føler at det blir for tungt. Det er bare viktig å huske på å ta denne avgjørelsen mens man fortsatt har krefter til å komme ned igjen. Et alternativ i Odda til Trolltunga er å gå til Buerbreen. Det er en brearm av Folgefonna, Norges tredje største isbre. Turen hit er omtrent som å gå til Preikestolen, men etter egen mening litt lettere. Utsikten er jo ikke i nærheten av den på Trolltunga, men det er uansett et fint sted å besøke.

Ut.no har veldig nyttig informasjon om Trolltunga. Les mer her.