10 timer i fjellet, storm, 32 km å gå, 4444 trappetrinn og over 1000 høydemeter. Helgeturen opp verdens lengste tretrapp ble en tur utenom det vanlige.

I flere år har vi hatt lyst til å reise til Flørli, et lite område i Lysefjorden ved Stavanger der eneste forbindelse med omverdenen er via ferge. Det finnes en DNT-hytte her, et lite museum og flott natur. Spør du noen lokale hva Flørli er kjent for er det allikevel én spesiell ting som blir nevnt: Flørlitrappene.

Kjent som verdens lengste tretrapp følger trappen en gammel rørledning opp fjellsiden, 4444 trappetrinn fra bunn til topp. Om den faktisk er verdens lengste er noe usikkert, men de fleste velger å omtale den som det. Faktisk har den ikke 4444 trappetrinn heller, men rundt 4527. Noen fant nok ut at 4444 hørtes bedre ut, samt at trappen flater ut mot toppen. Akkurat dette er nok noe av det som gjør definisjonen av verdens lengste tretrapp vanskelig, hva som kvalifiserer til et trappetrinn er neppe standardisert.

På tross av at Flørlitrappene har stått på ønskelisten vår lenge har den begrensede tilgjengeligheten gjort at det tok hele 7 år fra vi flyttet til Stavanger til iallfall én av oss fikk tatt turen. Fergen som går hit har nemlig bare et par avganger om dagen, og nesten ingen i helgene. Derfor har vi ventet til det passet å reise hit. Så, en dag, fikk Jørn høre av en kollega at det faktisk er mulig å gå Flørlitrappene uten å bruke fergen. Denne turen starter på andre siden av fjellet som trappene går opp. Man må altså gå opp fjellet, ned igjen på andre siden til Flørli, opp fjellet igjen via trappene og ned på andre siden for å komme tilbake. Det er kanskje en grunn til at denne ruten ikke er så kjent.

Etter å ha sett litt på kartet og gjort en vurdering fant vi ut at det var best om jeg, Jørn, tok denne turen alene. Selv om vi begge er vant til å gå i fjellet så går jeg en del fortere enn Tora, og med under 12 timer dagslys og en forventet tidsbruk på rundt 11,5 timer var det ikke så mye tid til å roe ned tempoet. Været var heller ikke meldt spesielt bra, med liten storm i vindstyrke og vesentlig mer i vindkastene.

Derfor begynte jeg turen alene tidlig på morgenen. Solen gjemte seg bak horisonten og den første etappen gikk til Skåpet, de kjente hyttene til DNT. Opp hit gikk det fint på godt markert sti. Videre skulle derimot utfordringene stå i kø.

Først begynte jeg å nærme meg toppen av fjellet. Fra å være vindstille og varmt skiftet det til kraftig vind med enda kraftigere vindkast. Trær og vegetasjon ble erstattet med glatte fjell og stein. Et par ganger forsøkte jeg å filme hvor sterk vinden var, men hver gang jeg la kameraet ned for å filme meg selv blåste det over ende.

Det var ikke akkurat fristende å stå lenger i vinden enn nødvendig heller, så jeg fattet raskt beslutningen om å sette opp tempoet og komme meg over fjelltoppen.

En time senere begynte vinden å roe seg ned og landskapet ble litt grønnere. Et lite øyeblikk dukket en etterlengtet sol frem fra skyene. Like raskt som skogen hadde forsvunnet dukket den opp igjen og jeg kom meg ned på stien som går parallelt med Flørlitrappene. Det er nemlig slik at man kun kan gå opp trappene og må gå stien på andre siden av en nærliggende foss for å komme ned igjen. Langs denne stien er det også et utsiktspunkt utover fossen der dagens første pause ble.

Etter pausen gikk stien brattere nedover, og det var her problemene startet for alvor. I sommer klarte jeg nemlig å skade kneet. Etter å ha gått til Galdhøpiggen fra Spiterstulen og deretter umiddelbart gått Besseggen dagen etterpå bestemte plutselig det ene kneet mitt seg for å si stopp. Det ble halting ned fra Besseggen og noen veldig rolige dager etterpå. Jeg hadde trodde at dette kun var en midlertidig overbelastning, men på vei ned til Flørli begynte smertene i kneet å komme tilbake igjen. Heldigvis var dette verst i nedoverbakke og jeg var snart nede og skulle ikke gjøre annet enn å gå oppover igjen, de neste 4444 trappetrinnene. Dessuten markerte dette at jeg var halvveis på turen, så å snu var ganske meningsløst.

Nede ved Flørli var det rolig og alt så stengt ut. Etter turistsesongen er ikke det så rart i grunn. Jeg skulle gjerne vært innom museet her, men det får spares til senere. Da var det i grunn ikke noe annet å gjøre enn å starte på de første trappetrinnene oppover.

Hvert 500. trappetrinn var markert med skrift. Det hjalp på motivasjonen og på å holde styr på hvor langt det var igjen, så jeg slapp å telle selv. Etter rundt 700 trappetrinn gikk det også an å gå ut av trappene og ned igjen via en kortere rundløype for de som vil ha en kortere rute eller som oppdager at turen de har begitt seg ut på var hardere enn forventet. Videre er det nemlig ingen mulighet til å snu.

Litt høyere oppe dukket det plutselig opp en benk, perfekt for en matpause. Utsikten utover Lysefjorden var upåklagelig. Litt høyere oppe lå det også en kafé. «Åpen en sjelden gang» sto det, en svært passende beskrivelse. Den var naturlig nok stengt. Bygget som huset kafeen var også en gammel kabelstasjon som ble brukt til å heise kablene med vognene opp og ned.

Det er lett å tenke at dette markerer toppen, men det er to kabelstasjoner og dette er den nederste. Det var derfor ikke annet å gjøre enn å fortsette oppover.

Skiltet som markerte 3500 trappetrinn var i syne, men da begynte også kneet å gi tegn til at det hadde fått nok. Å nei! Heldigvis var det «bare» 1000 trappetrinn igjen til toppen. Trappetrinn 4000 kom deretter til syne, og så nummer 4444!

Det skulle vises seg at det var ytterligere 83 trappetrinn etter dette, men de er vesentlig flatere og mye raskere å gå enn de andre. På toppen var det en demning og grusvei. Selv om rørledningene trappen går ved er lagt ned brukes nemlig stedet fortsatt til strømproduksjon.

Det føltes nesten som å gå rundt i en dystopisk film, der bygninger og veier står igjen, men uten et eneste menneske, kraftig vær og et landskap helt fritt for trær og liv. For ja, vinden var tilbake for fullt her oppe. Så kraftig at jeg flere ganger måte ta flere skritt tilbake for å ikke bli blåst over ende.

Kneet satte virkelig ikke pris på dette. Eneste måten videre var derfor ved å halte – med 15 km igjen til bilen.

De neste timene har jeg få bilder fra. Været gjorde det ikke akkurat til det beste stedet å nyte utsikten og hvert sekund som ble tilbragt på fjellet var et sekund mer med vind, kulde og smerter i kneet. Det ble ikke akkurat bedre da et skikkelig vindkast kom på toppen og gjorde at jeg måtte spenne imot med beina for å ikke falle. Det forverret situasjonen i kneet kraftig. Lite var det uansett å gjøre med det, veien videre var veien tilbake.

Da jeg etter rundt 9 timer nærmet meg Skåpet igjen ble alt mye bedre. Hard stein ble erstattet med myk jord, vinden roet seg og ikke minst det å vite at det var under en time igjen til jeg var nede hjalp veldig på situasjonen. Selv om det på ingen måte var behagelig å gå ned føltes det helt utrolig sammenliknet med den siste milen.

Etter 9 timer og 50 minutter var jeg nede igjen ved bilen. Da hadde jeg lagt bak meg 32 km, 4444 trappetrinn og rundt 1250 høydemeter (og like mange ned igjen).

Dagen etter ble tilbragt på sofaen med et kne som lå heeeelt stille. Heldigvis har det blitt bedre over tid og planleggingen av neste tur er allerede i gang.

Det blir definitivt en tur tilbake til Flørli for oss begge to. Da blir det nok den «korte» turen med ferge, slik at vi kan bruke litt tid på å se alt det andre som er i området ved Flørli også. Det er nemlig mulig å gå til fossen og se flere utsiktspunkter på veien fra stien som går ned til Flørli etter trappene.