Midt ute på en norsk vidde ligger et svært inntakt flyvrak helt for seg selv. Det måtte vi naturligvis undersøke nærmere.

For et par år siden dro vi til Maridalen litt nord for Oslo for å finne et flyvrak. I full Indiana Jones-stil gravde vi frem et flyvrak fra 40-tallet i skogen.

Dette var utrolig spennende og vi kunne nesten ikke forstå at noe slikt fortsatt ligger ute i skogen, helt uten gjerder eller ly for vær og vind.

Senere kom vi over et rykte om at det finnes et enda mer inntakt flyvrak i Norge – av et vesentlig større fly. Dette skulle ikke bare være Norges best bevarte fly, men også blant de best bevarte i Europa.

Spent satte vi oss derfor i bilen og kjørte til Ringebu litt nord for Lillehammer, nærmere bestemt mot Øverlihøgda.

Flyet er en Junker JU 52, et stort fly nesten 19 meter langt og 30 meter bredt. Akkurat dette flyet møtte sin skjebne en snøfylt oktoberdag i 1942. Flyet tok av fra Fornebu og skulle til Banak via Værnes. Så langt kom det riktignok aldri. Is på flyet gjorde at de måtte nødlande. På tross av de relativt åpne viddene på Øverlihøgda er det langt fra noen rullebane og piloten mistet livet under landingen. Et annet besetningsmedlem måtte også gi opp kampen om livet noen timer senere. Fem andre overlevde og kunne komme seg i sikkerhet.

Selv på en snøfri sommerdag er det 8 kilometer å gå fra nærmeste vei. I 1942 må dette ha vært en hard tur i snøen i sjokk etter nødlanding og tapet av mennesker.

Da vi ankom Ringebu var det ganske annerledes, med solen som skinte over de store viddene. Deler av stien går faktisk sammen med Rondanestien, og halvannen kilometer fra start finnes en av DNTs hytter. Ingen dårlig start på turen!

Rundt hytten og litt senere traff vi noen veldig hyggelige turmennesker. Deretter ble det helt stille. Kun oss to og åpent landskap så langt øyet kunne se.

Det går sti hele veien og den er ganske godt merket. Omtrent halvveis splitter stien seg og her gjelder det å velge riktig side. Det gjorde selvfølgelig ikke vi og fant først ut av dette etter å ha gått over en kilometer i feil retning. Fremfor å gå tilbake bestemte vi oss for å kutte over vidda og gå mot den andre stien. Dessverre var det en stor myr midt mellom disse to stiene og turen ble definitivt litt mindre behagelig enn planlagt.

Heldigvis fant vi til slutt den andre stien og kunne etter hvert skimte en liten mørk flekk i toppen av landskapet. Er det en stein? Eller er det… et flyvrak!

Jo nærmere vi kom, jo større ble vraket. Da vi endelig nådde helt frem ble vi overrasket av både størrelsen og hvor inntakt vraket var. Å se noe slikt er svært spesielt. Ikke bare er det uvanlig å se et flyvrak midt på en norsk vidde, det ligger en utrolig historie bak det.

Går man på museum kan man se ting som er flyttet, reparert og gjort tilgjengelig for allmenheten for å enkelt kunne se det. Dette var noe helt annet. Vraket foran oss stod akkurat der det styrtet. Å vite at akkurat her hadde et fly krasjlandet 77 år tidligere midt under den største krigen verden noen gang har sett. At to mennesker døde rett ved siden av der vi sto, at de andre hadde gått rett forbi oss i snøen og kjempet for livet. Alt dette, helt uten gjerder, tilsyn eller noe annet. Bare liggende på en vidde helt åpent.

Selv om flykroppen var godt bevart var det fortsatt noe som manglet, nemlig halepartiet. Det fantes ikke mye informasjon om hovedvraket, men halepartiet var det enda mindre informasjon om. Allikevel hadde vi hørt rykter om at det skulle ligge i nærheten. Etter å ha satt opp teltet og gjort oss klare for kvelden dro vi derfor ut for å finne de siste restene.

Å finne noe i et så åpent viddelandskap burde være enkelt, men vi gikk nesten på halepartiet før vi så det. I en liten dump 730 meter fra hovedvraket fant vi de store metallbitene som utvilsomt en gang hadde vært et haleparti. Hvordan i all verden det har havnet så langt unna flykroppen vet vi ikke. Traff flyet bakken og brakk av halepartiet lenger borte eller har noen forsøkt å ta det med seg hjem for så å gi opp på veien?

På vei tilbake fant vi metalldeler spredt utover området. Da vi nådde toppen av bakken kom flykroppen til syne igjen og nok en gang ble vi overrasket over hvor sprøtt dette synet er. Det var tid for å legge seg akkurat i det solen forsvinner bak fjellene.

For en dag. Sammenliknet med historietimene om andre verdenskrig har dette definitivt satt seg bedre i minnet.

Slik kommer du deg dit

Kjør til Ringebu og deretter opp på fylkesvei 385. Stopp på en liten parkering i nærheten av Jammerdalsbu. Herfra går det merket sti til DNT-hytten. Følg så stien videre i retning Øverlihøgda. Like etter en liten bro over en bekk splitter stien seg. Hold til venstre, stien her er ikke like stor som stien til høyre, så pass på å ta av riktig. Følg stien videre et par kilometer. Etter omtrent 8 kilometer fra parkeringsplassen dukker flyvraket opp, det er umulig å ikke få øye på.

Se kart under for parkering, flyvraket og halepartiet. Ut.no har også en god beskrivelse av turen her.

Interessert i flyvrak? Vi har besøkt flyvraket i Nordmarka både på vinteren og på sommeren.

Husk på å alltid trå varsomt rundt slike vrak og aldri ta med vrakrester.