Ja, du leste riktig! Vi kan nå stolt avsløre at vi er Norges første par til å gifte seg på Mount Everest Base Camp.

Datoen er 21. desember 2015. Det er den mørkeste dagen i året, men samtidig den lyseste for oss. Jørn går ned på kne i kveldsmørket med lyset fra Havana i bakgrunnen. Frem kommer en diamantring og det kritiske spørsmålet. Tora svarer ja, etterfulgt av en rekke tårer.

Spol frem to år og vi står ovenfor en utfordring: Å planlegge et bryllup! De fleste sier at det er mange utfordringer med å planlegge et bryllup, men våre utfordringer var ikke helt som forventet. Hver gang vi skulle planlegge bryllupet sporet det nemlig raskt av til å handle om bryllupsreisen, det var jo så mye mer spennende!

Destinasjonsbryllup var selvfølgelig i tankene, men å flytte to familier til et annet land var vanskelig å gjennomføre. Allikevel var det vanskelig å planlegge et bryllup uten å inkludere reise og vi ønsket å finne en måte å fremheve at vi elsker hverandre veldig høyt. Hvordan kunne vi kombinere dette? Å elske hverandre høyt kunne vises ved å gifte seg høyt, selvfølgelig! De som har helt grunnleggende geografikunnskaper vet at man ikke kommer stort høyere enn Mount Everest uten å miste bakkekontakten. Og akkurat dette stedet viste seg å passe våre andre kriterier også.

Først foreslått som en spøk ble det fort alvor i tankene om å gifte seg på Mount Everest Base Camp. Men er det gjennomførbart? Det finnes ikke bilvei dit og fra nærmeste flyplass er det en fottur på 130 km frem og tilbake. I tillegg ligger Base Camp på 5364 meter, mer enn dobbelt så høyt som Norges høyeste punkt. Vi skulle også ha med oss brudekjole og smoking. Og selvfølgelig en munk. Man må tross alt ha noen til å vie seg, og Himalaya har en stor mangel på prester. 
Konklusjonen ble til slutt at det bør være gjennomførbart og det satte startskuddet for måneder med planlegging, trening og forberedelser. Alt sammen i hemmelighet, for familien visste ingenting.

27. september står to svært nervøse mennesker på Sola Lufthavn med hver sin sekk på ryggen. Flyturen går til Kathmandu for siste forberedelser, deretter til Lukla, startpunktet for selve gåturen. Flyplassen i Lukla er kjent som en av verdens farligste kommersielle flyplasser. Det finnes nemlig veldig få rette sletter i Himalaya og å lage en rullebane er derfor utfordrende. Det beste de klarte å finne var en slak bakke som ble bygget ut. Dette gjør at den ene enden av rullebanen er 60 meter høyere enn den andre – og ender i et stup som går rett ned. Siste dødsulykke var i fjor og hele flyplassen er ofte stengt på grunn av dårlig vær…

Da vi ankommer flyplassen får vi vite at den har vært stengt i fem dager på rad grunnet dårlig vær. Heldigvis er værgudene på vår side og været slår om akkurat denne morgenen. Flyturen går derfor bra og etter måneder med planlegging og forberedelser går det plutselig opp for oss: Vi er her nå, de neste dagene skal vi legge 65 km bak oss for å nå Mount Everest Base Camp. Og 65 km for å komme oss hjem igjen…

Fra Lukla er det rett på med sekk og i gang med å gå. På grunn av høyden er tempoet veldig lavt, men det går sakte men sikkert fremover. Høyden er “knappe” 2800 meter over havet, men det gjelder å få inn et fint og stabilt tempo som kan holdes de neste 130 km. Utrolig nok går turen først nedover. Hæ? Ja, det viser seg nemlig at veien er langt fra rett og første del er ned i en dal. Dessverre betyr det også at vi må opp av dalen senere…

Etter to dager når vi Namche Bazaar, kjent som «Sherpa-hovedstaden» i Himalaya og et av de største tettstedene, på 3490 meter. Her er det tid for den første akklimatiseringsdagen og første mulighet til å merke høydesyken. Heldigvis takler vi det bra begge to og kan fortsette uten problemer. Som en del av akklimatiseringen blir det en dagstur til en høyde i nærheten og her får vi takket være godt vær skimte Mount Everest for første gang. Selve toppen av verden! 
Utsikten er fenomenal her, så vi benyttet muligheten til trene litt på brudebilder. Vi kan virkelig ikke klage på bakgrunnen og utsikten!

De neste dagene går overraskende greit og neste stopp for akklimatisering er Dingboche ved 4200 meter. Her er det både rennende vann i vasken mulighet for varm dusj (mot betaling, selvfølgelig), og på natten holder temperaturene seg over frysepunkt. Luksus!

Ved denne høyden forandrer også landskapet seg dramatisk fra grønne skoger og varmt klima til nakne fjell, kulde og vind. Videre mot 4900 meter begynner det til og med å snø, men nedbøren gir seg heldigvis raskt.  

Etter å ha gått i én uke er den store dagen her. Været er overraskende mildt, himmelen klar og base camp overraskende folketomt.

På siste pause før Base Camp klarte allikevel Tora å glemme igjen det ene kameraet. Jørn springer tilbake i full fart, selv om det ikke er anbefalt å springe i denne høyden. Det er kun halvparten av oksygenet ved havnivå, så det føles som om man har fjernet en hel lunge. Heldigvis hadde noen funnet kameraet og tatt det med videre, så vi får det igjen etter kort tid. Snakk om flaks!

På Base Camp hopper vi inn i bryllupsantrekket og får tatt bilder med den fantastiske naturen i bakgrunn. 

Etter en times tid ankommer munken som skal vie oss. 

Vi hadde i grunn ingen anelse om hvordan en buddhistisk vielse skulle utføres, spesielt ikke i 5000 meters høyde. Smått forvirret sitter vi på kne mens munken leser mantraer raskt fra en rekke papirer. 

Ris dynket i Fanta blir kastet over oss og vi blir gitt fargerike skjerf, rødmaling i ansiktet og ikke minst gifteringer. Ringene blir satt på fingrene og før vi vet ordet av det er vi gift! Det føles litt surrealistisk der og da, men går etter hvert opp for oss.

Vi får en liten opplevelse av hvordan det er å være kjendis også. Vi blander oss ikke akkurat inn i mengden på Base Camp og så og si alle vil ta selfie med oss. Det var jo bare koselig, men så prøver vi jo å holde dette hemmelig også da…

Første natten som mann og kone blir tilbragt på et iskaldt rom med rim på vinduene (på innsiden), i hver vår sovepose og med vegger laget av sponplater. Ikke akkurat det mest romantiske man kan forestille seg, men en liten pris å betale for å få muligheten til å gifte seg på base camp for verdens høyeste fjell!

Dagen etter bærer det nedover i full fart, og på tross av de mange oppoverbakkene går det fortere nedover. Større tilgang på oksygen hjelper definitivt!

Nede i Lukla igjen støter vi allikevel på problemer. Det flotte været vi hadde hatt på vei opp er nå erstattet med et tykt lag av tåke. Alle fly er innstilt og vi ventet spent på oppdatering på hva som skjer. Flyet skulle gått halv 7 om morgenen, men vi får beskjed om at ingen fly ville gå før 9. Da klokken er halv 10 sier guiden at vi kan forlate flyplassen og finne frokost, flyselskapet vil ringe hvis flyet blir klart til å ta av. Klokken fortsetter å tikke, men ingen nyheter om bedre vær. På ettermiddagen kommer beskjeden: Været ble ikke bedre, hele flyplassen er stengt for dagen.

Hva skal vi gjøre nå? Hjem må vi jo og bilveier finnes ikke. Heldigvis kan helikoptre fly i litt dårligere vær en fly og vi klarer (vel, guiden klarer) å bestille et den samme ettermiddagen. Iført brudekjole og smoking blir vi ført inn i noens bakgård gjennom en åpning i et slitt murgjerde. På andre siden av et bygg i ruiner er en grusplass der helikoptre tar av nesten konstant på grunn av mangelen på fly. En veldig lite offisielt kledd person med «Security» skrevet på en lapp spør om navnene våre og gir oss et par helt generiske billetter. Det var visst både innsjekking, sikkerhetssjekk, og bagasjehåndtering på en gang.

Etter enda litt mer venting blir vi vinket frem og får sette oss i et av helikopterne. Toras slør blåser i vinden fra helikopteret og det ser litt ut som det er tatt ut av en actionfilm. Piloten blir ganske overrasket av å få en brud inn i helikopteret og en hel del mennesker følger nysgjerrig med på hva i all verden disse rare menneskene holder på med. Helikopteret tar av og vi forsvinner inn i tåkeskyen på vei hjem.

Tilbake i Norge er det ingen som vet hva som skjer. Det er vanskelig å ikke fortelle at vi nettopp har stått på over 5000 meter og giftet oss med verdens høyeste fjell i bakgrunnen, men ingenting kan avsløres før bryllupsfeiringen i Norge. Familien har blitt fortalt at seremonien er en hemmelighet og de siste tre ukene tror de vi har vært på jobbreise i Belgia.

1. desember samles familien i bryllupslokalet og blir forundrende plassert i et rom med en stor prosjektor. Filmen fra turen starter og de får bli med på alt gjennom kameraet. Det siste som skjer er at de ser oss løpe ned fra fjellene, reise tilbake og gå mot lokalet de sitter i. I det vi åpner døren på filmen stopper den og vi går gjennom døren på ordentlig. Mission accomplished!

I løpet av de neste ukene kommer vi med flere historier fra turen, tips til deg som vil reise til Mount Everest Base Camp selv og ikke minst flere videoer.

Nå som bryllupet er over kan vi begynne å planlegge bryllupsreisen og ikke minst alle andre eventyr vi skal begi oss ut på fremover. 60+ år med fremtidig reising sammen, here we come!